Derfor måtte gledesprederen Kjetil Siem starte sin karrière som generalsekretær med bekymrede ord om fotballens omdømme.

Det er neppe hovedpoenget i en organisasjon som holder seg med korrupte Sepp Blatter som øverste sjef.

Uåret 2011

Arrestasjonen av de to sportsdirektørene i går nærmest illustrerte uåret 2011. Allerede før Gunnarsson-saken toppet seg i går, med pågripelsen av Inge André Olsen og Truls Haakonsen, hadde norsk fotball pådratt seg et rykte som et fiskeri, en landhandel for fikse transaksjoner styrt av luringer som ikke gjerne gir fra seg kvitteringer.

Fotballinteressen har vist seg å tåle det, så omdømmetapet er mest et problem overfor sponsorene. Det er nok det de tre involverte klubbene er mest redde for også.

- Det begynner med en sukkerbit, sa vår gamle lærerinne da hun ville advare oss mot forbryterbanen.

Slik har også idretten utviklet seg - fra falske kjøregodtgjørelser helt opp til skattesnyteri og svindel, som det finnes noen få eksempler på. Alt i beste mening, kanskje, men like alvorlig for det.

Svindlere med stil het en klassisk filmkomedie fra 80-tallet med Steve Martin og Michael Caine.

Denne saken er ingen komedie, den er fullstendig uten stil, men det er ikke bevist noen svindel heller. La oss huske det - mens politiet gransker videre i skuffer og skap på Bekkestua, Valle og Lerkendal.

Langt frem

Et pussig poeng, nevnt av idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner, er at saken kan nå helt til Strasbourg og Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som forbyr dobbelt straff.

I så fall må idrettens domsmenn holde seg unna dersom det blir en sivil dom.

På den annen side vet vi hvor vanskelig det er for påtalemyndighetene å føre en økonomisak frem til endelig dom. Det skal gås langt ennå.