Det var bortimot sensasjonelt da det 17. juni 2005 ble klart at TV 2 og Telenor hadde betalt en milliard kroner for fjernsynsrettighetene til norsk toppfotball de neste tre årene.

Umiddelbart ble det mest oppstuss rundt provisjonen til Rune Hauge. Den rutinerte agenten stakk av med 100 millioner kroner av potten. En masteroppgave ved Trondheim Økonomiske Høgskole, konkluderer med at toppklubbene satt igjen med så vidt under halvparten (49,49 prosent) av den famøse milliarden.

Ifølge Arild Hervik, professor i økonomi ved Høgskolen i Molde, forsvant brorparten av disse pengene rett ned i spillernes lommer.

– Det var det som skjedde. Inntektene fra den første TV-avtalen ble i veldig stor grad veltet over på spillerlønninger. Ikke utelukkende, men i veldig stor grad, mener Hervik, som forsker på fotballøkonomi.

Les også:

• Branns lønnskostnader tredoblet

Fra dugnad til fast jobb

I tillegg til at spillerne stakk av med en stor andel, benyttet fotballklubbene anledningen til å profesjonalisere seg.

– Man ansatte folk til å ta seg av oppgaver som tidligere ble gjort på dugnad. I tillegg valgte klubbene å utvide det medisinske støtteapparatet. Men først og fremst gikk pengene til spillerne. Og trenerne, vi skal ikke glemme dem, de fikk mye bedre betalt, også, konkluderer Hervik.

Han har tidligere studert den første store fremgangen i norsk fotballøkonomi. Den kom mellom 1995 og 2000, da mange klubber tjente store penger på spillersalg.

Fremgangen ble avløst av en nokså brutal korreksjon fra høsten 2000 til 2003.

– Da var det bare Rosenborg og Molde som klarte å unngå krisen. Rosenborg fordi de hadde meget solid økonomi, Molde fordi de hadde investorer som dekket inn tapene.

Etter 2003 har pilen bare pekt oppover. Bergens Tidende har tilgang til Branns såkalte langtidsbudsjetter fra henholdsvis 2003 og 2006. Disse illustrerer utmerket at Branns ledelse ikke hadde den fjerneste idé om all melken og honningen som ventet rundt neste sving (se egen sak).

Spørsmålet er om de norske fotballklubbene nå går mørke tider i vente. I så fall er det ikke gunstig å sitte med mange spillerkontrakter med syvsifret grunnlønn og fete sign-on-fees.

Dårlige resultater svir

Hervik er ikke i tvil om at det blir smalhans på et eller annet tidspunkt.

– Etter en boom, kommer det alltid en korreksjon. Slik er det alltid. Slik jeg ser det er fotballens økonomi konjunkturavhengig. I Spania sliter eiendomsbransjen stort og det finnes eksempler der på klubber hvor hovedsponsoren har gått konkurs. Jeg tror det er et tidsspørsmål før Premier League vil få oppleve at verdensøkonomien sliter. Se på Lyn og Atle Brynestad – se på hva som skjedde med lille Randaberg etter at Acta kom i problemer, illustrerer Hervik.

Branns styreformann Magne Revheim ser ikke like mørkt på fremtiden.

– Dersom dette blir en realitet, vil det kunne få betydning for Branns utvikling. På den annen side er fotball et produkt som også kan øke i nedgangstider ved at fotball kan representere en positiv opplevelse, i en ellers grå hverdag, både publikum og sponsorer ønsker å prioritere, poengterer Revheim.

Den generelle nedgangen kan bremses av gode resultater. Men klubber som gjør det dårlig, vil få problemer, spår økonomiprofessoren.

– Med en gang en klubb presterer svakere sportslig, blir det dårligere inntjening. Klubben får færre medieinntekter, mindre billettinntekter og på sikt mindre sponsorinntekter. Da kan det være vanskelig å håndtere lange kontrakter hvor spillerne har godt betalt, uavhengig av om laget vinner eller taper.

Revheim ser denne problemstillingen:

– Det er viktig at klubben klarer å levere et godt sportslig produkt. For en nedgang kan resultere i en nedgang for klubbens økonomi som igjen kan påvirke også den sportslige satsing negativt.

Spår nytt «krakk»

Hervik råder derfor klubbene til å moderere spillerlønningene.

– Problemet da det smalt i 2000, var at mange spillere hadde sikret seg eskaleringsklausuler i kontraktene – altså at de fikk mer betalt for hvert år. Dette bør man unngå. I tillegg bør man over på mer bonusbasert lønn, mener Hervik.

I 2001 gjorde Brann nettopp dette. Spillerne kunne maksimalt tjene 620.000 i grunnlønn i det nye lønnskonseptet. Sign-on-fee var bannlyst og direktør Bjørn Dahl uttalte blant annet at Brann var ferdig med denne ordningen for godt. Som kompensasjon, fikk spillerne relativt rause bonuser for poeng i eliteserien.

Faren-over-signalet kom i 2003. Da åpnet Brann igjen for sign-on-fees og lønnstaket var splintret.

– Når kommer det et nytt «krakk», Hervik?

– I 2000 synes jeg det var lett å se. Jeg spådde det med stor nøyaktighet i august det året. Nå er det mer uklart, og det er usikkert hvor dyp bølgedalen blir. Men den kommer.