"For sjette gang på rad går EM eller VM uten Norge. Litt stygt sagt, vi er tilbake til det normale."
Publisert: 12.10.2011 kl. 10:30 , endret: 12.10.2011 kl. 18:00
Alle som kjenner norsk fotballhistorie vet at 90-tallet var et unntak fra regelen om at sluttspill og Norge er noe vi følger på tv, ikke på stadion.
Konklusjonen etter denne kvaliken er ekstremt banal. Vi har prestert til godt i flere kamper, men ikke godt nok totalt. To lag i gruppa vår var bedre enn oss, ikke på grunn av manglende marginer eller uflaks, ganske enkelt på grunn av manglende ferdigheter. Men før ropene om ytterliggående endringer når nye høyder - det øret lukker jeg.
Hvis noen i fullt alvor mener at en annen trener eller annet tankegods kunne hentet flere enn 16 poeng i tilsvarende gruppe med dette mannskapet, kom gjerne med navn og metode.
Drillo opptrer nemlig som en trener skal utad når han beskyttende erklærer at vi ikke står tilbake for noen andre på individuelle ferdigheter. Hva skal han ellers si? Sannheten, som han ikke kan erklære uten å miste både autoritet og venner i garderoben, er at vi ligger nautiske mil bak de beste på ren basis som varianter av tilslag, mottak med ulike deler av kropp, dribleferdigheter og evnen til å være orientert 360 grader rundt seg til enhver tid når spillet foregår hurtig mot gode lag.
(Artikkelen fortsetter)
LANGT BAK: Lars Tjærnås mener Drillos menn ligger et hav bak andre landslags spillere når det gjelder basise ferdigheter (Foto: Scanpix).
Teknikk og overblikk
Et par vakre høstdager i fjor sto jeg på tribunen både i Zagreb, Reykjavik og Larnaca og så treninger med landslaget. Klassisk øvelse med seks mot to eller sju mot tre, hvor målet er å beholde ball på få tilslag i en firkant før den spilles over til en annen. Jeg har sett samme øvelsen i mange lag, og land. Likevel følte jeg at jeg hadde sett ulike versjoner av den, en i Spania, der ballen ble mistet "hvert kvarter", en i England, hvor den ble spilt innen laget tosifret antall trekk mer som regel enn unntak, og en på norsk landslagstrening, hvor bildet for ofte var omvendt. Selvsagt ingen fasit, men et bilde på det jeg opplever at vi alle er enige om, vi har enormt å hente på ren basisferdighet fra nederst til øverst i pyramiden som til sammen utgjør produktet norsk fotball.
Disse ferdighetene og forutsetningene kommer ikke til å endre seg radikalt til vi starter neste kvalik mot VM i Brasil neste høst. Derfor er det mye mer interessant å diskutere noe vi garantert ikke er enige om- og samtidig noe vi kan gjøre noe med: endringer i måten å opptre på.
Vi er gode defensivt, og for dårlige offensivt.
Enkel og klar tale, dokumentert av tall og statistikk, uansett parameter; scoringer, målsjanser eller antall avslutninger. Men er vi gode defensivt fordi vi prioriterer trygghet framfor risiko, og svake offensivt av samme grunn?
- Må risikere mer
Forsvarsspill handler om to ting, hindre motstander i å score, samt å vinne ball i gunstige posisjoner for å angripe selv. Vi forsvarer oss lavt, har til enhver tid mange spillere bak ball selv dypt i banen, gjør alle de riktige tingene posisjonelt, i hvert fall som oftest. Alt sammen bidrar til at vi har en defensiv statistikk vi med rette er stolte av.
Men samtidig er vi så forsiktige med presshøyden at vi nesten alltid har lang vei til motstanders mål når vi vinner den. Ingen vet bedre enn vår landslagssjef hvor mye sjansen stiger for at en kontring blir vellykket bare ved at veien til mål blir litt kortere eller motstanderne en eller to færre bak ball når vi vinner den. Jeg ønsker meg et lag som tar litt større risiko i denne delen av spillet, våger å spille med et litt større bakrom å forsvare for å hente ut en enda større gevinst, kortere avstander mellom spiss og resten av laget, samt kortere avstander til mål når vi vinner ball. Kampen mot Kypros ga et bilde på det. En kamp hvor vi skaper mer, men også gir bort flere sjanser enn normalt. Mye av det siste vil rettes med Brede Hangeland som styrende bakerst, og vi vil fortsatt hente ut en gevinst totalt sett.
(Artikkelen fortsetter)
STØRRE RISIKO: Tjærnås mener at Norge må ta større risiko, og at avstanden mellom spisser og resten av laget bør krympes inn (Foto: Scanpix).
Må tilpasse seg Europa
Dette er ikke radikalt. Det er derimot min neste tanke.
Jeg vil dreie noe av selve basis i forsvarsspillet, soneprinsippet i midtbaneleddet. Uansett hvor uenige ulike fløyer i norsk fotball har vært om spillestil har diskusjonen handlet om angrepsspill, og angrepsspill alene. Forsvarsspillet har ligget fast, vi spiller sone - diskusjon slutt.
Det er det få andre som gjør, og der ligger også halvparten av begrunnelsen min for hvorfor det kan være klokt å la tankene om å markere i sone i litt større grad bli "god latin" i landskampene. De spillerne som vil være mest aktuelle i ulike roller på midtbanen når neste kvalik starter har alle en fotballhverdag med et annet tankegods i bunn. I Rennes, FCK, Blackburn, Hannover og Borussia er det ulike grader av markering i sone som gjelder defensivt for en midtbanespiller. Det ser vi delvis igjen i landskampene, hvor spesielt kantspillerne opptrer på en måte som har brutt ned den strukturen Egil står for, og terper på landslaget. Selvsagt ikke for å opponere, dette er en gjeng ingen skal ta for mytteri. Sannheten er ganske enkelt at en spiller som Gamst ikke lenger har det norske sonespillet i ryggmargen etter mange år i annen liga, og flere vil ha det på samme måten. Gamst har markert i sone lenge, uansett hvor mye Drillo har terpet, og ingen terper akkurat det bedre. Vår landslagssjef har kjent på kroppen i Wimbledon hvor mye tid og krefter en må bruke på noe som høres enkelt ut, innlære rent soneprinsipp til noen som har tenkt annerledes over lang tid.
Uansett er jeg overbevist om at vi må "ta ut" en dyktig "nummer 10" med annet enn rent sonespill. En Christian Eriksen, eller enda bedre spillere i samme posisjon har blitt for gode til å lure et sonespill ved å legge seg bredt i en tidlig fase av et angrep, finne rom der motstander ikke har greid å tette avstander, for så å dra seg inn i siste øyeblikk - og motta en pasning rettvendt. I 4-5-1 mot lag med denne type spillere kommer vi ikke utenom å la vårt anker på midten ha et ekstra øye til en sånn spiller.
Lag i laget
Likevel er det selvsagt i den offensive delen av spillet vi har mest å hente. Den viktigste diskusjonen går langs to linjer:
- Struktur vs kreativitet
- Grad av risiko
Noen tror kanskje at Barcelona eller Spania kun overlater angrepsspill til enkeltspilleres magi, blikk og ferdigheter. Det er feil. I bånn av dette ligger retningslinjer, "knagger i spillet", selvsagt mye enklere å øve inn for et klubblag enn et landslag.
For et norsk landslag handler det om å finne noen få og enkle retningslinjer som utnytter de ferdighetene vi har. Moderne fotball har blitt sånn at vi stadig oftere ser små grupper innen laget skape samhandling som bryter ned et forsvar. Når Danmark både mot oss og Portugal lar Christian Eriksen spille gjennom Dennis Rommedahl i samme rom, og videre til en Nicklas Bendtner er det et bilde på et slags "lite lag i laget", som utfyller hverandre perfekt.
Vårt svar på det avhenger av en John Carew. Av to grunner.
Vi må fortsatt satse på å spille både gjennom, rundt og over et forsvar i balanse. Til det siste trenger vi en god hodespiller på topp. Dessuten er vår måte å spille på totalt avhengig av en spiss som kan ta imot og beholde ballen til vi har fylt opp med medspillere rundt, og helst foran ball.
(Artikkelen fortsetter)
CAREW ER VIKTIG: - Vi trenger en god hodespiller på topp, mener Lars Tjærnås (Foto: Scanpix).
Det helt avgjørende for å lykkes er at vi får korte avstander fra spiss til resten rett etter at vi har vunnet ball. Enten ved å presse høyere. Eller ved å bruke en pasning eller to ekstra før gjennombruddet kommer, når avstandene er store. Eller ved å stille med to spisser. Selv om ikke et system alene utgjør en forskjell, sikrer det at vi oftere får noen som utnytter stuss, flikk og andreballer etter direkte spill.
De to siste punktene innebærer også her litt større grad av risiko. En ekstra pasning kan ses på som enten en sjanse til å skape noe, eller en sjanse til å miste noe, nemlig ballen. Men i de tøffeste bortekampene, der vi blir trykket tilbake kommer vi ikke utenom at vi må gi oss selv et pusterom med ball i laget når vi kan.
Litt for å kunne endre rytmen i kampen, ta pusten ut av et styrende hjemmelag. Og litt for å gi egne spillere tid og krefter til å ta de offensive løpene rundt vår enslige spiss. De løpene vi kanskje ikke orker å ta umiddelbart etter at vi har brukt lang tid på å jage ball. Så får framtidens spillerutvikling gi oss spillere som kan utføre dette så risikofritt som mulig, og uten å gi landslagssjefen hjerteinfarkt på sidelinja.
Framtida
Kypros-kampen ga oss to dødballmål. Takk for det. Litt satt på spissen, vi når ikke VM i Brasil uten å bli blant verdens beste på dødball.
Til det er vi fortsatt for dårlige mot etablert forsvar, og har fortsatt en god del å gå på i overgangsspillet. Brede Hangeland stanget inn en corner mot Island i åpningen av kvaliken. På de seks neste kampene scoret vi kun et straffemål, og ingen på utallige lange innkast, cornere eller innsvingte frispark. Selv om hver motstandertrener repeterer mytene om hvor farlige vi er på dødball, ble det overskygget av virkeligheten. Vi har vært impotente i denne delen.
Uansett, vi er ikke større enn at det aller viktigste for endelig å nå et sluttspill er at de antatt beste er best.
Jeg har nevnt Carew, han vil forhåpentlig profitere på et treningsregime under "Big Sam" Allardyce i West ham som holder han skadefri og i form. Brede Hangeland er det ingen fare med. Han spiller fra godt til fantastisk på skalaen hver gang. Moa er i rivende utvikling i Tyskland, og må bare unngå skader. Vadim Demidov vil gjennom ukentlig spill i La Liga bli en bauta av en stopper. Men hvor ofte spiller John Arne Riise en god landskamp? Og greier Gamst å bli skadefri og den stabile kreative kraften han kan og bør være i dette laget? Vår venstreside skal være mye av det danskenes høyreside var mot oss, men er akkurat det alt for sjelden.
Men tanken om et VM i Brasil bør hente fram det meste av det beste hos de fleste. Det trenger vi.
