BLOGG: I høst tikket det inn en av utallige fotballvitser på mobilen min:
Publisert: 02.06.2011 kl. 19:53 , endret: 02.06.2011 kl. 19:58
“I sympati med de chilenske gruvearbeiderne har West Ham bestemt seg for å gi dem sesongkort på Upton Park for resten av sesongen. 15 av gruvearbeiderne har meldt seg frivillig til å gå ned i gruven igjen."
Det var 13. oktober, de stakkars gruvearbeiderne hadde så vidt kommet seg ut av den dype og klaustrofobiske gruvesjakten, og vitsene hadde allerede begynt å florere om Øst-Londons stolthet.
På det tidspunktet lå West Ham sist i Premier League med seks poeng på åtte kamper. Likevel, det var bare medio oktober og fremdeles rikelig med tid til å få Hammers-skuten på rett kjøl. Både for Avram Grant og ikke minst de to eierne David Sullivan og navnebror Gold.
Det endte med en gigantisk tryning. For alle parter.
Klubben som har fostret mange av engelsk fotballs beste spillere gjennom tidene, må ta den tunge veien ned i Championship, og nå begynner jobben med å få West Ham tilbake til Premier League.
Den første avgjørelsen de to eierne måtte ta var å finne en ny manager til å starte snuoperasjonen. Jeg er fristet til å si at utnevnelsen av Sam Allardyce, eller Big Sam som han så ofte blir kalt, er den første avgjørelsen der Gold og Sullivan har truffet blink. Jeg er overbevist om at han er rett mann for klubben.
I fjor kom derimot feilene på løpende bånd og ansettelsen av Avram Grant var den nest største av dem alle. Den største var at de ikke sparket ham i vinter slik de aller fleste hadde forventet. Martin O´Neill var på vei til å takke ja. Han ville vært dem samlende lederen klubben trengte i en kaotisk tid, den rake motsetningen til det Grant var. West Hams eiere somlet imidlertid så lenge at nyheten sprakk, og O´Neill trakk sitt kandidatur. Siden må Grant ha følt seg som en “Dead Man Walking”.
Styret valgte til slutt, etter noen kryptiske og merkelige uker, å satse på Grant og at hans kriseløsninger på overgangsmarkedet skulle redde klubben. Det kostet trolig plassen i Premier League.
Når sant skal sies så stikker West Hams problemer de siste årene langt dypere enn Avram Grant. Klubben har vært gjennomsyret av elendige avgjørelser tatt på styrerommet. Dårlige og dyre spillerkjøp, altfor høye lønninger, kortsiktige kriseløsninger, og et eierskap som holdt på å ende med en komplett katastrofe. Sistnevnte er riktignok med det islandske finansmarkedet sin feil, men uansett hvor mange tvilsomme avgjørelser West Ham-styret har tatt de siste årene, hadde O´Neill overtatt roret den siste halvdelen av sesongen, hadde det aldri blitt nedrykk på klubben.
Det er jeg overbevist om, på samme måte som jeg er sikker på at Allardyce nå er rett mann til å få klubben tilbake på første forsøk.
Men det blir ikke enkelt. Siden Premier League så dagens lys i 1992/93 har bare 15 av de 55 klubbene som har rykket ned, kommet tilbake på første forsøk. Det er ganske nøyaktig 27,27 prosent, altså under en tredel.
Allardyces første utfordring blir å rydde opp i spillerstallen. Mange må gå, og noen må inn. Hvem som må inn, kommer an på hvem West Ham må kvitte seg med, men om det stemmer at en spiller som Julien Faubert tjener 50 000 pund i uka, sier det alt som måten West Ham har blitt drevet på. Det positive i så måte må være at det ikke bør bli spesielt vanskelig å kutte i lønnsbudsjettet på Upton Park.
Landslagsspillere som Scott Parker, Robert Green, Carlton Cole og Matthew Upson forsvinner i sommer.
Det vil frigjøre midler for Big Sam til å hente noen nye spillere, men først og fremst handler det om å få dem som blir igjen til å fremstå som et lag, og på det området er Allardyce en mester.
Få er nemlig kapable til å få mye ut av lite på samme måte som Big Sam. Karrieren hans som manager viser det. Suksess i Blackpool, suksess i Notts County og suksess i Bolton. Han var rett nok ikke like heldig med Newcastle, men fikk sparken aldeles for tidlig. Han gjorde en solid jobb i Blackburn og avskjedigelsen fra Ewood Park må man være en asiatisk kyllingprodusent for å forstå.
Nå tar han fatt på kanskje den største utfordringen i karrieren, for verken Big Sam eller West Ham har råd til å feile. Enorme ressurser og innsats ble lagt ned av West Hams styre for å sikre at klubben får overta OL-stadion når London-lekene er over. Det er for tidlig å felle en dom over den avgjørelsen, men jeg tror det var en tabbe. Tiden vil vise hvem som får rett.
Tanken på å spille Championship på et glissent nytt stadion må uansett frembringe vonde mareritt for eierne.
En sesong ute av det gode selskap kan West Ham riktignok tåle. Det sørger fallskjermordningen fra Premier League for. Men om oppholdet på nestøverste hylle blir av det langvarige slaget, er West Ham ille ute. Klubben har fremdeles en enorm gjeld, og Championship-fotball vil gjøre det særdeles vanskelig å betjene den på sikt.
De fleste fans vil hevde at deres eget lag hører hjemme i toppen av engelsk fotball. I alle fall de som har fulgt laget sitt i Premier League.
Spør supporterne til Leeds, Southampton, Charlton, Norwich, Nottingham Forest og QPR hva de synes om å være ute av det gode selskap i mange år. Felles for de fleste av dem er imidlertid at de har kommet på fote igjen etter å ha vært i kjelleren og startet på null.
Det er knapt noen klubb jeg ville synes det var tristere å miste fra det gode selskap i engelsk fotball enn West Ham. Det er mange grunner til det, men stikkord som tradisjon, røtter og Øst-London står sentralt for meg med alt som hører til.
Men for Hammers sin del så tror jeg en nedtur kan bli både lang og smertefull om ikke Big Sam lykkes med å ta klubben tilbake på første forsøk.
West Ham kommer ikke til å spille vakker fotball under Big Sam, og han er absolutt ikke alle West Ham-supporteres favoritt. Likevel er jeg rimelig sikker på at om et år, vil dommen over Big Sam være at han var rett mann på rett tid.
